Elevator stories
Nadja
Helminen
Kaffe i sofaen, ritualet hun kaller hellig.
Nadja Helminen har brukt år på å lære hva et rom egentlig er til for. Hjemmet hennes i Stockholm har blitt fotografert og beundret i det meste av et tiår, og i løpet av den tiden har det stille og rolig endret retning, bort fra den lyse, kjølige paletten hun var kjent for, og mot noe dypere og varmere, nærmere slik hun faktisk lever.
Om det hun legger merke til først
«Det første jeg legger merke til når jeg kommer inn i et rom, er helhetsfølelsen, fra gulvet til materialene, og alltid duften.»
Hennes regel for den varmere paletten er enkel, og litt stivsinnet: skjønnhet som varer, og materialer hun genuint kan leve med. Ingenting i huset holdes bak glass. Tingene hun elsker, er tingene hun bruker, hver dag, uten seremoni.
Et nytt magasin på marmoren hun har sluttet å beskytte, og tekstiler holdt i én varm fargefamilie.
Om ritualene som setter tonen
Stemningen skapes mindre av møblene enn av vanene. Myke gardiner, tekstiler lagt lagvis i én varm fargefamilie, og en duft som holdes stille i bakgrunnen. Det er de små, gjentakende tingene som gjør at huset føles som hennes eget, og ikke som et filmsett.
Hennes favorittritual er nesten ingenting i det hele tatt. Når et nytt nummer av et dansk interiørmagasin kommer i posten, stopper ettermiddagen opp for det: kaffe, sofaen, en time med å bare se og ingenting annet. Spør henne hvor hun drikker morgenkaffen sin, og svaret kommer uten nøling.
«Ingen av delene. Alltid på sofaen. Jeg er ikke egentlig et frokostmenneske, men kaffe på sofaen er hellig.»
«Jeg beskytter ikke marmoren mot flekker. Jeg lever med den. Den er ment å bære minner.»
Soverommet, holdt mørkt og lagdelt. Godt sengetøy, hver dag, er hennes idé om hverdagsluksus.
Om det som blir værende
Soverommet er rommet hun verner mest om. Mørkleggingsgardiner, tekstiler lagt lagvis igjen, og sengetøy hun har bestemt seg for ikke å behandle som noe spesielt, men som den vanlige komforten en tirsdagskveld.
«For meg er det ultimate å sove i fantastisk sengetøy hver dag. Det er min versjon av hverdagslig forkjæling.»
Resten av huset opparbeider seg plassen sin sakte. Nyere gjenstander kommer inn og glir ut igjen; de eldre blir værende, og hun har gjort fred med hvorfor. Hun blander vintage og moderne, sier hun, men de eldre tingene eldes alltid best, så det er de som blir igjen. Sentrum i det hele er kjøkkenet og spisebordet, der middagene, spillkveldene og de lange samtalene finner sted. Det er der, for henne, hjemmets sjel bor.
