Elevator stories
Sanna
Flygare
Moodboardet for Project J: tre og sand, med et snev av grønt og blått.
Sanna tilbrakte femten år som tekstilingeniør i moteindustrien før interiørdesign ble noe mer enn et instinkt hun brukte på sitt eget hus. Det var oppussingen av hennes eget hjem som gjorde utslaget. Venner begynte å be om hjelp kort tid etter, og forespørselen gjentok seg til den ikke lenger var en tjeneste, men et spørsmål verdt å besvare skikkelig.
Hun begynte å studere på nett under sin første foreldrepermisjon, for fem år siden, ved siden av en nyfødt og de timene som var til overs. Studio Flygare fulgte fire år senere, men etter eget utsagn tok det ytterligere tre år før hun forpliktet seg fullt ut: først siden i fjor har hun jobbet utelukkende med interiørdesignkunder, uten lenger å dele uken med noe annet.
Akkurat nå er studioets oppmerksomhet rettet mot et soverom til en ung jente, et prosjekt hun har kalt «Prosjekt J», og moodboarden for det er avbildet her.
Naturen er en viktig inspirasjonskilde, spesielt når det gjelder fargepaletten. Å reise og besøke forskjellige hoteller er også utrolig inspirerende, og jeg kommer alltid hjem med telefonen full av bilder av ulike detaljer.
Om å jobbe ut fra en moodboard
«En moodboard beskriver følelsen, materialene og fargene,» sier hun. «Jeg begynner som regel med å identifisere de store elementene, aksentfarger, mørkt eller lyst tre, og jobber deretter med ulike nyanser derfra, slik at det ikke ender opp for flatt.»
Prosjekt J-tavlen leser nettopp slik når man vet hva man skal se etter: tre og sand bærer det meste av vekten, mens små, bevisste avbrytelser av grønt og blått hindrer paletten i å synke ned i beige. Ingenting på den er en stemning i abstrakt forstand, en følelse uten noe materiale festet til seg. Hver farge sitter allerede på en bestemt overflate, en flis, en tråd, en malt dør, og det er forskjellen mellom en moodboard som inspirerer et rom, og en som bare beskriver en fargepalett.
Sanna og Mathilda, over stoffprøver til Project J.
Om å balansere to språk i ett soverom
Hennes metode for å forene skandinavisk tilbakeholdenhet med søreuropeisk varme er mindre et kompromiss enn en arbeidsdeling: behold de kalkede veggene og tregulvet et skandinavisk rom allerede ønsker seg, og la deretter fargen ta reisen, terrakotta, blått, grønt, gult, hentet fra en sandstrand snarere enn et fargekart. Hvis en kunde også ønsker den klassiske mønstrede flisen, er hennes eneste egentlige regel å holde den innenfor samme palett, slik at den fremstår som nok en tekstur snarere enn en konkurrerende idé.
Materialene hun stadig vender tilbake til, er terrakotta og tre, nettopp av denne grunnen: terrakotta og nyanser som blått og grønt er beroligende nesten etter felles enighet, og tre er det ene materialet skandinavisk og søreuropeisk interiør aldri kom til å være uenige om. Sett de to sammen, og varmen ankommer uten at rommet noensinne hever stemmen.
Sengetøyet får den mest tilbakeholdne behandlingen av alt i rommene hennes, bevisst: en ensfarget, lys farge, ikke nødvendigvis hvit, valgt for å passe inn i paletten snarere enn å utrope seg selv, ut fra tanken om at godt sengetøy er verdt å kjøpe for flere år, ikke bare for en sesong. Det er den ene overflaten i rommet hun er minst interessert i å bruke som utsagn.
Prosjekt J er til syvende og sist for noen nær hjemmet: et soverom til Junipers egen grunnlegger, til hennes eldste datter, for øyeblikket midt i en oppussing, med Sannas team et sted i huset og lager det vanlige rotet et prosjekt lager før det begynner å ligne på noe. Moodboarden er den rolige delen. Resten, som alle som har pusset opp et rom et barn skal vokse opp i allerede vet, forblir sjelden like rolig lenge.