Elevator stories
Danijela
Pavlica
Stuen hennes i Stockholm, fotografert ved slutten av renoveringen.
Danijela Pavlica har brukt de siste årene på å gjøre to ting som sjelden skjer etter hverandre: å fullføre et hjem og starte på et nytt. Leiligheten hennes i Stockholm, med sine høye tak og gamle stukkaturdetaljer, tok år med små avgjørelser før den føltes riktig. Nå bygger hun et hus ute på Värmdö, der byen viker for vannet, og deler prosessen med et publikum som følger med på oppussingen hennes på samme måte som andre følger med på en favorittserie.
Stuen i den leiligheten, avbildet her, har to buede sofaer vendt mot hverandre over et slitt, mørkt teppe, med et takrosett som gjør sitt stille, dekorative arbeid i taket. Det er den typen rom som ser uanstrengt ut på et bilde, og sjelden er det. Hver eneste overflate i det – fiskebeinsparketten, de dypgrønne skapene, den nøyaktige gråtonen på stoffet – ble valgt mer enn én gang før den fikk bli.
Det er lett å legge den slags omtanke i et rom alle vil se. Vanskeligere, og mer talende, å legge den samme omtanken i rommene en gjest bare passerer gjennom på to minutter. Danijelas svar på hvor hun la mest tanke, var verken stuen eller hennes eget soverom. Det var gjestebadet.
Palma-rullputetrekket - Terracotta Marble
Palma-putetrekket - Juniper Green
Gjestebadet, stylet for å føles som et godt hotells.
Om rommet som tok lengst tid å få riktig
«Badet, uten tvil,» sier hun. «Jeg ville at det skulle føles som det ene gode hotellbadet du aldri glemmer. Ikke et spa, bare stillferdig rikelig. Naturstein, varm messing, og lys som ikke konkurrerer med speilet.»
Et gjestebad er en merkelig type rom å bli besatt av. Ingen bor der. Men det er kanskje rommet som forteller en besøkende mest om hvordan et hjem drives: om håndklærne er gjennomtenkt, om lyset er vennlig, om noen har tenkt på de to minuttene en fremmed tilbringer alene der inne. Hoteller har forstått dette lenge. De beste kunngjør seg ikke i badet. De sørger bare for at ingenting føles som en ettertanke.
Materialene hun nevner, gjør en bestemt jobb. Stein holder seg kjølig og roper ikke etter oppmerksomhet. Messing opparbeider seg fargen sin i stedet for å komme ferdig med den, som er en annen måte å si at den ser bedre ut om ti år enn den gjør på dag én. Lys som kommer fra siden, i stedet for rett ovenfra, er forskjellen mellom et speil du faktisk bruker og et du unngår. Ingenting av dette er komplisert. Det meste er bare lett å hoppe over.
Et upostert øyeblikk fra fotograferingen, tatt med likevel.
Om materialer hun ikke kan stå imot
«Alt som eldes godt,» sier hun. «Rått lin, såpet eik, hånddreid keramikk. Jeg vil heller leve med noe som er litt ufullkomment, enn noe som bare ser bra ut den første dagen.»
Lin krøller seg og blir mykere av vask i stedet for å slites ut. Såpet eik blekner og får riper på en måte som leses som historie, ikke skade. Hånddreid keramikk er aldri helt symmetrisk, som er nettopp poenget: en tallerken som er litt ujevn, ser laget av noen, ikke stemplet ut av en maskin. Ingenting av dette er dramatisk. Det er bare en måte å velge ting på, ut fra en antagelse om at du fortsatt vil ønske å se på dem om ti år, ikke bare til våren.
Det finnes et bilde fra fotograferingen som nesten ikke ble med: to venner fanget midt i en samtale i en døråpning, med kaffekoppene fortsatt i hendene, den typen øyeblikk som skjer før noen husker at det er et kamera i rommet. Det ender opp med å si mer om hvordan hun faktisk lever enn noe ferdig rom kunne gjort. Et hus blir fotografert når det er tomt og stille. Det blir levd i når det ser akkurat slik ut.
Jeg foretrekker å leve med noe litt ufullkomment fremfor noe som bare ser bra ut den første dagen.
