Elevator stories
Åsa
Ingrosso
Soverommet hennes, oppredd i Junipers Gemstone Pink.
Åsa driver to restauranter i Palma, La Perla og OMINO, og fire til i Stockholm. Det er et uvanlig liv å bygge en designsans oppå, men de to viser seg å dele en felles rot: en restaurant og et soverom er begge rom andre mennesker skal føle seg vel i, og Åsa har lest rom på den måten siden hun var barn, lenge før noen av virksomhetene eksisterte.
Hennes eget soverom, avbildet her, er satt opp i Junipers Gemstone Pink, valgt på samme måte som hun velger det meste: på instinkt, og deretter forsvart uten særlig interesse for å la seg overtale til noe annet.
Det er også, på papiret, den typen beslutning hun burde måtte forklare. Rosa, i et soverom to voksne deler, regnes fortsatt som en liten risiko for noen. Spør henne om det, og hun forsvarer ikke fargen så mye som hun rapporterer om hvem som faktisk har sett den.
En objektiv mening om Gemstone Pink.
Om rosa, og hvorfor det ikke bare er en feminin farge
«Man skulle kanskje tro at rosa laken ville være veldig jenteaktig,» sier hun. «Men alle som har sett dem, roser dem – både menn og kvinner.»
Det er en liten detalj å legge merke til, men den gjør en reell jobb: hun argumenterer ikke for at rosa egentlig er kjønnsnøytralt, hun peker på selve rommet og lar det tale for seg selv. Gemstone Pink oppleves støvete og mer voksen enn den rosafargen folk forventer, nærmere leire enn tyggegummi, og en farge så spesifikk slutter å være en uttalelse om femininitet og blir i stedet en uttalelse om tilbakeholdenhet.
Det er den delen av designverdenen Åsa faktisk lever i, profesjonelt, flere kvelder i uken: rom som andre danner seg meninger om før de i det hele tatt har satt seg ned. En restaurant får tvilens fordel i løpet av de første ti sekundene, eller så gjør den ikke det. Hun har rett og slett bestemt at hennes eget soverom skal holdes til den samme standarden.
En kveld hjemme.
Om tre veier inn til et soverom med hotellro
Åsas tilnærming handler om å hente den avslappede stemningen fra et godt boutique-hotell inn i et helt vanlig rom, og når hun blir bedt om å være konkret, smalner hun en hel designfilosofi ned til tre praktiske ting:
- Å re sengen presist, hver dag – ikke bare til bilder.
- Et teppe under sengen, større enn instinktet skulle tilsi.
- Lys holdt lavt og indirekte – den de fleste hopper over.
Listen er kort med hensikt. De fleste soveromsråd multipliserer antallet beslutninger en person må ta; hennes reduserer det til tre, alle handler om tilbakeholdenhet snarere enn anskaffelse. Ingenting på listen koster mye. Lyspunktet er det som skiller et rom som oppleves gjennomtenkt fra et som bare oppleves møblert, og det er også det ingen fotograferer, noe som kanskje er nettopp grunnen til at det er det de fleste aldri ordner opp i.
Mallorca er mitt absolutte paradis. Jeg elsker hver eneste centimeter av denne øya.
Om to verdener
Hun deler tiden sin mellom Mallorca og Stockholm, og behandler dem som genuint forskjellige registre snarere enn ett liv med to adresser. Sør-Europa faller ifølge henne som regel tilbake på hvitt med et bohemsk preg, og hun skyver mot det standardvalget, over til rikere og varmere grunntoner: terrakotta, en blek blå, en myk grønn – farger nærmere solblekt lin enn en fargeprøve, valgt fordi de holder seg gjennom flere år og ikke bare én sesong.
Stockholm ber om noe nærmere svart og hvitt, et Chanel- og Paris-aktig register som passer tempoet i å drive fire restauranter i en by bygget for hastverk snarere enn for å dvele. Hun forsøker ikke å forene de to byene til én felles palett. Hun bytter rett og slett register i det hun lander på flyplassen, på samme måte som en restaurant endrer belysningen mellom lunsj- og middagsservering.
Bildet som nesten ikke ble med i fotograferingen, var ikke av soverommet i det hele tatt. Det var av hunden, som lå og sov et sted inni de samme Gemstone Pink-lakenene, og som tydeligvis ikke hadde blitt spurt om fargen, men som uansett ikke hadde noen klager.